Min språkprofil

Vietnamesisk er noe jeg kan aller best. Jeg lærte vietnamesisk allerede i barnehagen. Hver eneste dag etter barnehagen dro jeg til bestefar for å lære meg vietnamesisk. Som seks åring kunne jeg allerede hele det vietnamesiske alfabetet og jeg kunne lese vietnamesisk flytende. Mine foreldre er født og oppvokst i Vietnam. De kom til Norge på slutten 1980-tallet og kan lite norsk. Dette er en av grunnene til at jeg kan mye vietnamesisk. Hjemme snakker vi vietnamesisk og hvis jeg husker rett var mitt første ord ”me”, altså mamma på mitt morsmål.

Etter noen år hadde jeg ikke tid til å dra til bestefar lenger. Jeg hadde begynt på grunnskole, og fikk lekser jeg måtte gjøre. Dette er grunnlaget for hvordan jeg lærte meg norsk. Hjemme var det ingen som kunne hjelpe meg, og jeg måtte derfor klare meg på egen hånd. Jeg ble derfor kjent med de norske jentene i klassen og var med dem i friminuttene og i fritiden. De snakket flytende norsk og ved å være med dem lærte jeg meg norsk i tillegg til at ordforråde mitt ble sterkere. Selv om jeg nå hadde fått et godt ordforråd betydde det ikke at den vietnamesiske delen min var vekk. For hver lørdag dro jeg på vietnamesisk katekese. Sånn klarte jeg å holde disse to språkene i balanse.

Men når jeg startet på videregående skole møtte jeg på en del vietnamesere. Vi ble godt kjent og snakket en del vietnamesisk med hverandre, slik at andre medelver ikke skulle skjønne hva vi snakket om. Dette førte til at jeg blandet vietnamesisk med norsk, det hadde jeg aldri gjort før. Jeg hadde alltid klart å holde de to språkene fra hverandre, men etter som jeg begynte å snakke vietnamesisk på skolen førte det til at jeg blandet språkene. Nå snakker jeg stadig mer og mer viet-norsk, og ulempen er at uttalelsen min forandrer seg. Jeg klarer ikke å utale ord med dobbelkonsonanter for eksempel ordet bolle, som jeg utaler ”bolje”.

- Hien Anh Nguyen